Norwegian story

Bad little norwegian story from norwegian essay

I hate writing and get grated on it. Just writing for fun, though, is really fun. I used to write many short stories as a little girl, and I have to say they weren't that bad. But my dad forced me to delete them because it took to much space on the computer. It would be so much fun to read it now. 

:

Vanskeligheten i livet ligger i valget

Tom, Per, Knut og Preben. Det var det vi het. Alle sammen. En gruppe. En gjeng i evigheten. Vi skulle aldri bli uvenner, og aldri skulle vi trosse hverandre. Tom er jeg. Tom Andresen. Går i 9. Klasse på Bragde ungdomsskole. Brunt hår, og hårklippen er akkurat som min helt. Det er vel kanskje ikke vits i å skrive hvem, for du hører om han dag etter dag. Du ble så lei til slutt at du heiv meg ut av klasserommet, og der måtte jeg bli stående i to timer. Du tvang meg til å synge. Jeg kunne heller aldri stoppe, fordi du alltid kom for å sjekke på meg. Hvor langt jeg skulle være i sangen holdt du styre på også. Hvordan du klarte det er rart for meg. Skulle ikke du undervise klassen?

Jeg har aldri vært flink til å skrive, og hadde jeg klart det nå hadde det vært et underverk så ikke vurder meg på et personlig brev.

Det beste jeg har fått i stilskriving er Ng. Og det var egentlig på tampen. Strøket har jeg også gjort. ”Dette var tilstrekkelig”, fikk jeg høre ganske ofte, og klaging fra læreren fikk jeg høre vær gang jeg var på konferansetime. Ellers fikk jeg ganske ofte Mg. Men mor ser ikke det. Hun tenker bare på det negative. Det er alt hun gjør. Hun lider av depresjoner og tør ikke gå ut. Pappa har for lengst reist. Han dro fra oss før jeg ble laget. Ja, mamma ser på sin forrige kjæreste som min far, eller sin eksmann. Hun pleide å si: ” Hvorfor er han som fòret meg, din far. Men han som trøstet meg din ukjent?”. Hun har alltid vært opphengt i Bibelen, og prøver å høres ut som om ordene kom rett fra den. Hun er også opphengt i hunder, men er samtidig veldig redd for dem. Det er typisk deprimert. Da jeg spurte om hund begynte hun å vaske toalettet, og sang sanger hun visste jeg hatet. Doen vår er veldig ren. Det er fordi jeg har spurt om så masse. Uaktuelt, sa mamma og begynte å vaske vasken og synge. Mor hadde en fin stemme. Hun ville bli en sangerinne som ung, og var på vei til å lykkes. Men da hun en gang stod på scenen for å synge annet enn jazz  buet alle henne ned fra scenen. Hun fikk aldri motet til å komme tilbake. Fotografene og journalistene gikk helt av. Nå har mor depresjoner og vasker toalettet hver dag.

-       Kom da. Dere bruker for lang tid.

-       Det er ikke vi som bruker lang tid, det er Andresen.

-       Samme faen, vi har ikke all tid på oss.

-       Neimen, faen ikke om dere får skylde på meg. Det er jeg som bærer alle tinga våres.

-       Jeg hjalp dere ta det fra fatter’n, også skjefter du på meg?

-       Ta det lett, Preb. Vi er nesten fremme nå.

Preben, eller Preb som vi kalte han, tok ikke ting lett. Han så på seg selv som lederen av gruppa vår. Han trodde han kunne sjefe oss rundt. Vi godtok det ikke, og han visste det, men lot som ingenting. Han likte den lederrollen. Fatteren hans var dagligleder på en byggeplass og var høy i hatten. Preb sa det var der han fikk det fra. ”Fatter’n sier’n aldri har brukket nesa. Det er fordi han er stø som en stein, og tøff som en barrekrok. Jeg veit ikke hva barrekrok er, men tipper det har noe med dyr å gjøre.”

-       Knut, det er du som må tar’re lett. Det ekke jeg som har det travelt i livet. Og det ekke jeg som vil bli damefrisør.

-       Fatter’n sier det vil bli flere og flere menn som må klippe seg så snart denne hippie- hårklippen er over. Og med hippie- hårklipp mener han ingen hårklipp. Han pleier å si at de med langt hår er syndere, og at Jesus aldri hadde langt hår. Han begynner snart å gå løs på meg med saksa. Og jeg skal ikke bare bli damefrisør. Penga ligger i menna også, skjønner du.

-        Har Knut det travelt i livet da? Damefrisør ekke no stress. Klipp litt der og penga i lomma.

-       Moren min burde møte din kristne far. For Mutter’n er opphengt i bibelen.

-       Tør morra di gå ut a?

-       Faen om du sier det til høyt, Knut. Hu kan bli sendt vekk.

Det var akkurat det som kunne skje. Mor var ikke i stand til å ta seg av meg. Hun var ikke i stand til å ta av seg selv engang. Det var ikke slik at hun vasket doen noe mer hver gang jeg spurte om noe eller gjorde henne sint. Nå klarte hun ikke mer. Hun lå på sofaen og prøvde å lese i avisa.

-       USA har startet en revolusjon, sa hun mens hun satt der stille og latet som hun leste alt. Selv kunne jeg se at hun bare leste fra overskriften.

-       Knut, Per og Preb kommer snart. Ikke drit meg ut, ok?

-       Nei da. Jeg skal gå jeg. Da kan dere få være i fred.

-       Fint. Og du må rydde snart. Huset ser ut som en grisebinge. Og nå er de her. Få deg vekk da.

-       De har vært der hele tiden, Tom.

Jeg så bak meg, og der stod de. Alle tre på en rekke bak meg. Alle sammen med lik frisyre og alle lik klesstil. Og alle hadde likt ansiktsuttrykk. Mor gikk på rommet, og tok med seg litt rot. Det gjorde ingen forskjell. Det så helt likt ut. Jeg prøvde å få bort den rare stemningen med å sette på en plate.

-       Hvilken plate vil dere høre på? Spurte jeg forsiktig og litt flau.

-       Rolling Stones passer bra.

-       Du kan’ke behandle morra di sånn, Tom.

Jeg satte på plata, og latet som jeg ikke hørte det Per nettopp hadde sakt. Men han snudde meg rundt og sa det igjen. Skrek det gjorde han også.

-       Det er ikke lett, sa jeg tårevåt. Det er ikke du som har en psykisk deprimert mor. Hun er ikke snill mot meg.

-       Du er ikke snill mot henne.

-       Nei, det er ikke slik. Hun slår. Jeg kjefter. Begge gråter.

De ble stille fort. Ingen visste hva de skulle si. ”Sympathy for the Devil” hadde snart vart sine seks minutter, og spilte mot slutten. Ingen sa noe fremdeles.

Samme sang hadde nå spilt ni ganger. Den passet egentlig ganske bra. Sympati for djevelen. Hvem er egentlig djevelen i dette bildet? Det var nok meg. Det er jeg som har valget. Valget om å si i fra. Jeg orker ikke leve slik lenger. Mor får gå. Jeg får gå. Leiligheten bli fylt med andres saker, og andre lykke og andres ulykke. Vi får gå.

Jeg kommer til å bli plassert i et nytt hjem og et nytt hus. En ny familie. Ingen Knut, ingen Per, og ingen Preben. De vil være en gjeng uten meg. De vil være lykkelige uten meg, og gjøre sine saker uten meg. Men det gjør meg ikke ulykkelig. Tanken på mamma, det er den som gjør meg ulykkelig. Det er den tanken som gjør at jeg får lyst til å grave meg ned og aldri komme tilbake. Det ville gjort ting enklere for oss.

Du ser, Mr. Prodland, det er derfor jeg må dra. Jeg klarer ikke fungere på det normale når situasjonen er slik som den er. Jeg har sakt i fra til barnevernet om mamma. De tok henne, og

de tok meg. Men noen få uker etter ringte det til meg. Mor hadde havnet i en koma. Den var dyp, og det var ingen som helst mulighet for at hun skulle våkne igjen. Mr. Prodland, jeg er redd. Alt er min feil. Hvis jeg ikke hadde sendt henne bort hadde jeg fremdeles hatt mine venner og mitt hjem. Men nå er det for sent. Ingen skjenner moren min, derfor må jeg ta avgjørelsen om vi skal koble fra ledningene som holder henne kunstig i live. Livet er slik som du lærte oss. Og som George Edward Moore lærte deg. “Vanskeligheten I livet ligger I valget”. Jeg har et valg til skjønner du, Mr. Prodland. Jeg har et eget valg om å ikke være her. Jeg klarer det ikke. Hjelp meg om du kan. Jeg klarer ikke vanskeligheter.